flagg
NATO er en forkortelse av North Atlantic Treaty Organization, dvs. North Atlantic Treaty Organization. Organisasjonen er også kjent som North Atlantic Alliance eller North Atlantic Pact. Det er en militærtraktat som ble inngått 24. august 1949 under den nordatlantiske traktaten, inngått 4. april i Washington.
Opprinnelsen til NATO bør søkes i situasjonen som oppsto etter slutten av fiendtlighetene under andre verdenskrig, da samarbeidet mellom de amerikanske allierte og koalisjonen med Union of Soviet Socialist Republics (USSR) tok slutt, og den kalde krigen begynte. Så, i 1948, signerte Belgia, Frankrike, Nederland, Luxembourg og Storbritannia Brussel-pakten, som ble omgjort til den nordatlantiske pakten året etter.
I utgangspunktet skulle NATO være en forsvarsorganisasjon som skulle gi medlemmene en følelse av trygghet i møte med trusselen fra kommuniststater. Hovedårsaken til opprettelsen av NATO var overbevisningen om aggressiviteten til USSRs politikk og trusselen mot landene i Vest-Europa, som ble forårsaket av en rekke hendelser: i 1947 - Komintern ble opprettet, 1948 - det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia og blokaden av Vest-Berlin i 1948-49.
I utgangspunktet ble ti land inkludert i NATO (Storbritannia, Frankrike, Nederland, Belgia, Luxembourg, Norge, Danmark, Island, Italia, Portugal, USA og Canada – de såkalte grunnleggerne). Flere medlemsland ble med i NATO i årene etter. I 1952 ble det utvidet til Hellas og Tyrkia, i 1955 til Tyskland og i 1982 til Spania.
I 1999 dukket de første landene fra den tidligere østblokken (Polen, Tsjekkia og Ungarn) opp i strukturene til denne organisasjonen. Under sesjonen til NATO-ledere i Praha i 2002 ble andre land invitert til å bli med i alliansen: Bulgaria, Estland, Litauen, Latvia, Romania, Slovakia og Slovenia. Disse landene sluttet seg offisielt til pakten 29. mars 2004. 1. april 2009 blir Albania og Kroatia offisielle medlemmer av NATO. Det siste, 29. medlemmet ble tatt opp 5. juni 2022, og det var Montenegro, og denne avgjørelsen ble tatt på toppmøtet i Brussel 25. mai samme år.
Fram til 1990 var NATO den viktigste politiske og militære strukturen på den vestlige siden i det konfronterende, bipolare verdenssystemet som motstander av sovjetblokken og Warszawapakten, som ble opprettet i 1955. Med slutten av den kalde krigen endret pakten seg. Endringer på den internasjonale arenaen og sammenbruddet av blokken av kommunistiske stater førte til endringer i NATOs strategiske konsepter.
I dag er det snarere en antiterrorkoalisjon. Konsekvensen av disse endringene var det såkalte nye strategiske konseptet. Den forutsatte opprettholdelsen av tilstrekkelige konvensjonelle og kjernefysiske styrker som var i stand til å avskrekke potensielle aggressorer og gjennomføre aktiviteter som forhindrer mulige væpnede konflikter i verden.
Fokuset var også på å sikre sikkerheten til Alliansens stater i møte med mangfoldige og flerretningsmessige internasjonale trusler (etniske og territorielle konflikter, spredning av masseødeleggelsesvåpen og våpenteknologi, avbrudd av forsyninger av strategiske råvarer, terrorisme og sabotasje). NATOs første uavhengige militæraksjon var intervensjonen i Kosovo. Etter erfaringene fra dette oppdraget har dette konseptet blitt oppdatert.
Dette nye oppdaterte konseptet introduserte «ikke-artikkel 5-operasjoner» som primært er kriseresponsoperasjoner, det vil si operasjoner utført av væpnede styrker som tar sikte på å adressere de grunnleggende årsakene til kriser eller kriser som truer regional eller global sikkerhet og bryter menneskerettighetene (10). Som i fredsbevarende operasjoner bør de intervenerende styrkene opptre upartisk, siden de ikke er part i konflikten.
Det er verdt å legge til at det har vært mange turbulenser i NATOs historie.
Fra 1966 suspenderte Frankrike sitt medlemskap i paktens militære strukturer fordi lederen, general Charles de Gaulle, bestemte seg for å utvikle sitt eget atomforsvarssystem. Den kom tilbake til dem, men bare delvis, bare i 1995, og først i 2009. Hellas gjorde en lignende ting i 1974 – 1980. Årsaken til denne avgjørelsen var konflikten med Tyrkia og Hellas sin overbevisning om at NATO ikke gjør noe i denne forbindelse. Dessuten tilhørte ikke Spania den militære strukturen fra det ble tatt opp som medlem til 1997.
Når det gjelder NATOs struktur, har den endret seg i løpet av pakten. Som en del av ordningene som ble gjort på NATO-konferansen (Praha 2002), endret strukturen til alliansens beslutningssentre seg i 2003. Den nye strukturen avviker fra den geografiske inndelingen av kommandoer til fordel for maktfordelingen.
De operative funksjonene ble delt mellom de nyetablerte allierte kommandooperasjoner (ACO) og NATOs allierte kommandotransformasjon (ACT). For tiden er det viktigste styrende organet i pakten Nord-Atlantisk Råd (NATO-rådet, som består av representanter for medlemslandene. NATO-rådet kan møtes på ulike nivåer. Det møtes regelmessig på utenriksministernivå ( to ganger i året) og faste representanter (minst en gang i uken).
I unntakstilfeller kan den også møtes på nivå med stats- og regjeringssjefer. I tillegg til NATO-rådet er de viktigste organisasjonsstrukturene i pakten: Forsvarsplanleggingskomiteen, Nuclear Planning Group, Militærkomiteen (som er paktens øverste militære organ) og dens underordnede militærstab, og Det internasjonale sekretariatet med NATOs generalsekretær. NATOs generalsekretær er det høyeste politiske embetet i Alliansen, og i henhold til akseptert praksis fylles det av europeiske sivile politikere.