Jeg våknet en trist morgen og da jeg tvang meg selv til å stå opp så jeg på noe malt i taket - fremtiden min. Dette var selvfølgelig ikke sant. Jeg forestilte meg det. Men mens jeg lå i sengen og stirret på det store hvite lerretet over meg, begynte jeg å innse at dette ikke var livet jeg ville male. Jeg kunne bare ikke slå av vekkerklokken lenger og vente på signalet bare fordi jeg var redd for å pakke meg inn i forretningsantrekk og gjøre hele rutinen fra 08.00 til 16.00.
Det betyr ikke at jeg hatet jobben min. Jeg forgudet henne. Den ville bare ikke at det skulle være det eneste jeg gjorde. Jeg elsket å reise litt mer. Og siden jeg ikke kunne gjøre begge deler samtidig, måtte jeg ta et valg. I morges bestemte jeg meg for å slutte i jobben.
Men ikke så fort. Hvis jeg skulle gjøre det, måtte jeg gjøre det ordentlig.
Jeg hadde aldri planlagt å bli reiseblogger. Jeg startet all min kjærlighet til reise i 2011. Moren min døde og jeg måtte fly til Warszawa for å delta i begravelsen.
Noen mennesker - modigere mennesker - ville slutte i jobben med en gang. Men jeg var ikke en av de modige menneskene. Innsatsen var så høy at alt måtte planlegges nøye. Det tok lang tid, men ventetiden var verdt prisen da jeg endelig var klar.
INGEN SPØRSMÅL: BARE GJØR DET!
Hvis du tror du er klar, hva venter du på? Hvis du er i 20- eller 30-årene, hva holder deg tilbake? Du er ung, har ikke mye ansvar, lite å tape. Det finnes ikke noe bedre øyeblikk.
Avslutt det og bestill billetten din et fantastisk sted!
Ja jeg gjorde det. Andre reisebloggere har gjort det annerledes. Mange av dem hoppet helt annerledes inn i virksomheten.
Det er flott, du vet at det er for deg.
Tross alt vil alle bloggere det samme – å fly.
Jeg ville at tankene mine skulle sveve, men ikke klatre opp på en tenkt karrierestige; Jeg vil ha et ekte fjell, en skikkelig topptur, en skikkelig tur rundt i verden. Langt bortenfor hullet som var kontoret mitt. Med en bredere utsikt enn toppen av denne imaginære stigen.
Kanskje jeg en dag kommer tilbake. Noen ganger savner jeg bedriftslivet fryktelig. Kan være. En dag.
Men foreløpig tror jeg at jeg er i friluft, hvor jeg kunne våkne opp og ikke se et tomt tak, men ville skyer som jager det blå. Det er alltid et perfekt syn.